Tenkte jeg skulle fortelle dere en fryktelig vond historie som nylig har hendt her hjemme. Dette er grunnen til mitt fravær på bloggen, for alle mine tanker går til dette. Jeg har ikke en tanke eller en muskel til overs til kreativitet på kjøkkenet, men nå har jeg fått samlet mot til å skrive dette innlegget. Dere som følger bloggen via facebook har allerede fått med dere det som har hendt, men jeg vil dele det med alle dere andre også.

Onsdag 9. februar skulle min kjære, lille, gollejente Freia steriliseres. Matmor var selvsagt svært nervøs for dagen. Bare tankene på at lille "babyen" min skulle under kniven og ha smerter i noen dager gjorde meg veldig nervøs, men fornuften fortalte meg at sterilisering er til hennes eget beste og at dette skulle gå bra. Selvsagt skulle det gå bra, eller?


Hun var ferdig operert, chipet og vaksinert og var klar til å bli tatt med hjem kl 16 onsdag ettermiddag. Hun ble operert kl 11. Siden vi ikke har bil så var det "farfaren" til lille Freia som skulle kjøre og han har en bare en to seter, så matmor ble hjemme og ventet. Jeg gjorde i stand gosenga hennes og la frem fersk torsk. Selvsagt skulle hun få yndlingsmaten sin, hun hadde jo fastet siden tisdag kl 22. Da klokken var 17.30 kunne jeg ikke skjønne hvorfor de ikke var kommet hjem enda, så jeg ringte og fikk et fryktelig svar:

"Freia stakk av da vi var på vei ut i bilen. Hun var veldig døsig og trett og så ikke ut som hun brydde seg noe særlig, men plutselig kviknet hun til og løp av gårde. Vi har letet etter henne kjempelenge nå, lokket med mat og ropt på henne. Hun kommer ikke og vi vet ikke hvor hun er", -var beskjeden. Og noe nærmere trenger jeg ikke gå inn på for alle som har et dyr som er en del av familien vet at dette er den verste beskjeden man kan få. Hun blir nemlig ikke sett på som et hvilket-som-helst dyr, hun er et familiemedlem, en venn, min lille gollejente og en utrolig viktig del av en god hverdag!

 

Vi har vært tilbake på stedet flere ganger, lett, ropt og gråtkvalt gått skuffet hjem igjen hver gang. Vi har hengt opp lapper i hele området med dusør, vi har hatt annonse i avisen med dusør som "gevinst" i tre dager uten hell, vi har gitt beskjed til dyreklinikken og vi har kontaktet dyrebeskyttelsen for å høre om det er noe mer vi kan gjøre. MEN siden problemet er at hun er vettskremt og mest sannsynlig ikke tørr å komme frem, så er det ingen som finner henne. Hun har alltid vært redd av seg.




Vi savner henne grenseløst og har så fryktelig dårlig samvittighet begge to. Hun skulle jo ligget trygt og godt på fanget, nyoperert i rolige og varme omgivelser. Hun skulle spist god mat og kost seg med all oppmerksomheten hun fikk. Men slik er det ikke og uvissheten om hvor hun er, hvordan hun har det og om hun i det hele tatt lever, - er ubeskrivelig vond! Det gjør fryktelig vondt å ikke vite.

Tankene mine går til deg, kjære pysejenta mi! Vi kommer ALDRI til å gi oss med å lete etter deg og vi kommer til å leve i håpet om å få deg hjem igjen, en vakker, vakker dag. Alt jeg ønsker er at du skal ha det bra og det er hjemme hos oss, der du hører hjemme!






SÅ, hvis du bor i Kristiansand og skulle sett jenta vår, eller en katt som likner, så IKKE NØL med å ta kontakt med meg!